Har vi blitt et folk som ikke lenger klarer å gå?
Staale Reiten durer iallfall ikke halvslapt av gårde på noen elektrisk sparkesykkel til avtalen vår. Høyreist kommer han gående i fornuftige mørkeblå joggesko de par kilometerne fra kontoret i Oslo sentrum og ned til Akershus festning. Han er inspirert av en oberstløytnant i Forsvaret, som i media har sagt at han vil hive «ståbrettet» på bålet fordi det gjør oss late og elendig rustet for krig. Vi må gå.
To kriger
Verdensbildet var fortsatt preget av iskalde fronter mellom øst og vest idet 1980-tallet gikk mot slutten. Reiten selv var instruktør for grensekompaniet på Brennfjell i Skibotn i Troms. Oppdraget var å holde vakt ved grensa mot Finland, der de skulle stanse en eventuell russisk framrykning.
– Ser du noen fellestrekk mellom da og nå?
– Vi trodde ikke at de kom. Vi var der som en stabiliserende kraft. Frontene var hardere da, nå er det mer uforutsigbart.
– Tror vi virkelig at russerne kommer nå?
– Norge må være klare med det vi kan til 2030. Analyser sier at de da kan ha kapasitet til å teste ut Nato, Norge eller noen andre.
– Absurd?
– Ja, men absurd var det også at Russland angrep Ukraina, og at USA fikk en president som stiller spørsmål ved Nato-alliansen.
Møte med Staale Reiten
ALDER: 61
AKTUELL SOM: Leder Norges offisers- og spesialistforbund (NOF) i en tid da Norge ruster opp i stor fart og Forsvaret trenger folk.
Hva fikk deg til å le høyt sist?
– Da kompiser og jeg snakket om neste fisketur til Lakselv-traktene, og mimret om morsomme påfunn og episoder fra turer dit gjennom 25 år. Jeg kan nok humre litt på jobb også, men prøver å ikke le for høyt av egne, tørre vitser.
Hva elsket du å gjøre som barn?
– Være ute i naturen, klatre i trær, sykle, gå på ski, fiske. Jeg var opptatt av å utforske og mestre nye ting. Var jeg syk, leste jeg bøker.
Hva får deg til å gråte?
– Sterke historier, særlig hvis de handler om relasjoner, samhold eller om noen som har gått gjennom noe vanskelig eller ofret mye for andre. Mange veteraner har stått i belastninger få andre forstår, men likevel viser de enorm styrke og omtanke for andre.
Kjenner Bongo på ryggen
Staale Reiten har jobbet i Norges offisers- og spesialistforbund siden 1994. I fjor høst ble han valgt til leder på et ekstraordinært landsstyremøte, kort tid etter at forbundsleder Torbjørn Bongo døde av kreft. Reiten og Bongo jobbet tett på hverandre. De sørget for at organisasjonen med rundt 10.000 medlemmer var forberedt på at det utenkelige kunne skje. En kveld i oktober snakket de to lenge på telefonen, som de innimellom gjorde. Reiten fra leiligheten på Lørenskog, Bongo fra leiligheten i Tromsø. Neste morgen var det bare Reiten som våknet opp igjen.
– Han var såpass markant at du følte at han satt på ryggen din, uten at han var der. Jeg kan fortsatt kjenne på at jeg må prøve å tenke som han, forteller Reiten.
HUND: Staale Reiten besøker Forsvarets hundeskole på Hauerseter leir. Her står han sammen med datteren Eira (t.h.) og visekorporal Sabine Fjeld. Hunden Spy og vernepliktig Lykke Jørgensen skimtes i bakgrunnen.
Herman Bjørnson Hagen
Når lønna er lav
Til høsten er det ordinært landsmøte og ledervalg i NOF, og Reiten sier ja om valgkomiteen spør. Han beskrives som en tålmodig type, sindig. Robust. Menneskekjær. Tørr humor. En som ikke tar risiko. Han fyrer seg visstnok heller ikke opp, noe forgjengeren Bongo kunne gjøre.
– Hvilken leder mener du selv at du er?
– Jeg tror jeg er ganske inkluderende og slipper folk til når de gjør en god jobb, sånn at de kommer seg videre.
Enkelte steder i Forsvaret er det fortsatt litt for vanskelig å stige både i lønn og i utfordringer, mener han.
Forsvaret skal ansette 4.600 flere de nærmeste årene. Og vipps blir lønns- og arbeidsvilkår storpolitikk.
– Begynnerlønna er på rundt 400.000 kroner, og en vesentlig årsak til at mange slutter etter noen år, fastslår Reiten.
PENT KLEDD: Året var cirka 1970 og Staale måtte gå med matrosdress.
Privat
Mannfolk og lyse netter
Reiten har stått i flere seige og langvarige saker for de ansatte i Forsvaret. Han er som oftest påskrudd.
– Når kobler du best av?
– Når jeg om sommeren reiser til Finnmark, forteller han med glans i øynene.
Og snart er den hellige uka her, da drar han til Porsanger med kompisgjengen fra fagforeningen. De samme gutta hvert år siden slutten av 1990-tallet. De begynte før de fikk unger, og holdt fast i eventyret gjennom småbarnstiden. Myggen biter, ørreten napper, nettene er lyse og mobildekningen dårlig. De sover mer enn ellers og blir personlige rundt flammene fra bålet.
Turene har rett nok blitt mer komfortable med årene, telt er byttet ut med hytte, og ryggsekkene fraktes inn til leirplassen med bil. Reiten insisterer likevel på at han fortsatt er god til å gå, også med tung sekk på ryggen.
2014: Fra en av de mange fisketurene til Porsanger i Finnmark.
Privat
Få fyr på primusen din
Selvfisket ørret fra fryseren er det første han gyver løs på om strømmen skulle gå. Han personlig vil nok klare seg utmerket under en langvarig krise. De solide arbeidsnevene avslører erfaring med mye mer enn tørt papirarbeid.
– Beredskap kommer ikke av seg selv. Vi må bygge robusthet sånn at samfunnet kan gå av seg selv i krig og kriser. Norge har fortsatt mye lære her, mener han.
Reiten foreslår et to-ukerskurs der myndighetene inviterer befolkningen til å lære å klare seg. Fram til det eventuelt skulle skje, mener han alle bør ta en tur ut i skogen og sjekke om de klarer å få fyr på primusen sin.
Under en fjellside
Han vokste opp på en bondegård oppunder ei fjellside på Vestlandet. Mor, far, Staale og to yngre brødre i bygda Emblem utenfor Ålesund. Misunnelsen kom med våren, da kompisene var frie som fugler, mens Staale selv måtte hjelpe til hjemme. Gjerder skulle settes opp, lam tas imot, det var hesjing og poteter som skrek etter å bli plukket opp av jorda.
Men det var også muligheter og trygghet, fiske på fjellet og hjortejakt, langrenn, skiskyting og orientering.
– Vi lærte mye, forteller han.
Gården drives videre av broren Roar og familien. Mor Aslaug på 83 bor hundre meter unna.
SMIL: Tre glade gutter ved oppstart på Luftkrigsskolen i Trondheim i 1987. F.v. Geir Jensås (som døde i 2017), Øyvind Berg og Staale.
Privat
Lillebroren som døde
Staale var ofte ganske lei av være barnevakt for den ni år yngre broren, men etter hvert ble lille Øystein stor. Han ble norgesmester i roing og spilte i eliteserien i volleyball. Gikk toppturer i fjellet og var fadder for Staales datter da hun ble døpt. At akkurat han skulle få blærekreft i en alder av 33, var uforståelig.
– Å miste han kan ikke sammenlignes med noe annet jeg har opplevd. Å vite at broren min var på lånt tid og se at han visnet bort, det føltes urettferdig. Beskyttelsesinstinktet mitt våknet.
Broren var syk i seks måneder før han døde i 2006.
Ulykken
Hans egne barn har blitt store. Datteren Eira (22) er instruktør på Forsvarets hundeskole, sønnen Ask (24) studerer til å bli ingeniør. De vokste opp med mye friluftsliv og en nærværende far, selv om han alltid jobbet mye, forteller datteren.
I fjor vår skjedde det Staale i det stille hadde fryktet. Ikke fordi sønnen var uansvarlig, men likevel, var ikke unge menn og motorsykkel en litt skummel kombinasjon? Plutselig ringte Ask fra en ambulanse og sa «pappa, nå må du ikke bli redd». En personbil svingte brått av fra E6 rett foran motorsykkelen, og sykkelen fløy over bilen. Ask fikk brudd i lårbeinet og ei knust hofte, og må slite med skadene hele livet. Sjåføren av bilen fikk fengselsstraff.
Nå har far kjøpt bil, noe han lovet mot at sønnen solgte motorsykkelen.
FAR OG DATTER: – Han kan gjøre mye for andre og glemme seg selv litt, forteller Eira Reiten. En god klem hører med når de treffes på Forsvarets hundeskole, der hun er instruktør.
Herman Bjørnson Hagen
Plan for å ruste ned
Svimlende milliardbeløp pumpes inn i forsvarssektoren.
– Risikerer vi å ruste oss opp til mer aggressivitet?
– Forsvar og beredskap er et nasjonsprosjekt som krever tillit i befolkningen. Folk skal vite at vi ruster opp for fred, ikke fordi vi vil ha krig.
– Vi må ruste opp så mye at vi avskrekker. Samtidig er det mye lettere å bruke våpen når vi har mange av dem. Derfor er det viktig å ha en plan for å ruste ned og skape fred, og den planen er ikke på plass, fortsetter han.
Når politikerne setter i gang en så voldsom forsvarsindustri, mener Reiten at de må tenke verdiskaping, ikke bare produksjon. Det må bygges lokalsamfunn der folk ønsker å jobbe, bo og betale sin skatt. Og så må Forsvaret bygge flere tjenesteboliger.
– Robuste samfunn er mer motstandsdyktige i kriser, sier Reiten.
– Har du en leveregel?
Han tenker seg om.
– Hvis folk gjør sitt beste og tar ansvar, må det være rom for å feile underveis.
